Er det et utslag av ekshibisjonisme som gjør at man legger ut informasjon om seg selv på internet? Det er mulig at en psykolog ville hatt glede av å forfølge den tanken, men i og med at jeg har valgt et liv som innebærer en stor grad av offentlighet, velger jeg denne formen for presentasjon. Dette er i hvert fall opplysninger som jeg kan stå inne for. Når hovedhensikten med bloggingen er å formidle troen min, kan det være at lesere som ikke har kjennskap til "forfatteren" ønsker litt mer informasjon. I så fall håper jeg at dette korte resymeet vil tilfredstille nysgjerrigheten
Uten sammenlikninger for øvrig:
Kaj Munk har i sine erindringer: "Foraaret saa sagte kommer" gjort noen liknende refleksjoner. I forordet skriver han:
I all beskjedenhet:
Hele Norge flagget da jeg ble født. Jeg tviler på at min mor eller jeg hadde særlig glede av det, men det var den dagen kronprins Olav fylte 53 år - nærmere bestemt den 2. juli 1956.
Foreldrene mine, Anne Karin og Hans Johnny Nielsen, var svært engasjerte i Frelsesarmeen, og allerede et par uker gammel var jeg på min første speiderleir. Fødebyen var Stavanger. Mine foreldre opplevde et kall til heltidstjeneste i Frelsesarmeen og dro til Krigsskolen i 1960.
Min lillesøster Torunn (født 1958) og jeg flyttet sammen med mine besteforeldre, Irene og Jens Olsen, til Tønsberg det året mamma og pappa var på offisersskolen.
Deretter ble oppveksten preget av:
Mitt Gudsliv har sammenheng med de valg jeg har gjort, og vitnesbyrdet mitt kommer klart til uttrykk i mine dagelige refleksjoner knyttet til mitt daglige 'manna', men her fortsetter de "harde" fakta:
Som 18-åring dro jeg høsten 1974 til The Salvation Army's International Training College i London. Sommeren 1975 hadde jeg praksis i Porsgrunn.
Etter to år i sesjonen "Overcomers" (Overvinnerne), ble jeg assistent i Bergen 1. korps. Etter et år i Bergen var jeg på en gjestevisitt i marinen (Madlaleiren i Stavanger). Jeg trivdes godt, men slet med samvittighetsspørsmål, og valgte derfor å dimittere.
Frelsesarmeen beordret meg som leder for korpset i Vik i Sogn. Vik er et deilig sted,men da jeg ankom og så at det kunne bli ensomt, sa jeg til mine foreldre:
"Her kan jeg ikke være alene, jeg gifter meg til jul!". På spørsmålet: Med hvem da? Svarte jeg: "Jeg vet ikke, men det får Herren ordne!"
Og det gjorde Herren.
Jeg bommet riktignok med et par måneder - jeg ble gift med Magna i februar 1978, men at det ble "så sent" hadde praktiske forklaringer. Etter et år i Vik, sto Nannestad for tur. Året på Arken var begivenhetsrikt på mange måter, ikke minst med tanke på at vi i januar 79 ble foreldre til Silje.
Da vi giftet oss var ikke Magna offiser. Dette var "ulovlig" i FA den gang, men etter hvert som "stormen" la seg entret Magna sesjonen "Guds Soldater" på Krigsskolen på Vålerenga, og jeg ble korpsleder i Rodeløkka (Oslo) i to år.
Mens Magna var kadett, gjorde Gaute sin entre i august 1980. Etter Magne ble løytnant i 1981 fikk hun ordre som resepsjonist ved HK, mens avtjente siste del av verneplikten som sivilarbeider ved Regnbuen barnehage.
Uten sammenlikninger for øvrig:
Kaj Munk har i sine erindringer: "Foraaret saa sagte kommer" gjort noen liknende refleksjoner. I forordet skriver han:
"Egentlig skal Erindringer ikke skrives, før man er 80. Dels kan man saa ikke længere huske noget. Og dels er de døde, der ellers vilde blive vrede. På begge Maader var man altså friere stillet. Naar jeg nu mod alle Planer og Forsætter har skrevet mine er Grunden følgende:OPPVEKSTEN
................................................................. Hullet udfylles ved lejlighed, mine Læsere."
I all beskjedenhet:
Hele Norge flagget da jeg ble født. Jeg tviler på at min mor eller jeg hadde særlig glede av det, men det var den dagen kronprins Olav fylte 53 år - nærmere bestemt den 2. juli 1956.
Foreldrene mine, Anne Karin og Hans Johnny Nielsen, var svært engasjerte i Frelsesarmeen, og allerede et par uker gammel var jeg på min første speiderleir. Fødebyen var Stavanger. Mine foreldre opplevde et kall til heltidstjeneste i Frelsesarmeen og dro til Krigsskolen i 1960.
Min lillesøster Torunn (født 1958) og jeg flyttet sammen med mine besteforeldre, Irene og Jens Olsen, til Tønsberg det året mamma og pappa var på offisersskolen.
Deretter ble oppveksten preget av:
- to år på Rena,
- et år på Kongsberg (skolestart),
- et halv år i Sandvika,
- et halvt år i Stavanger,
- fire år på Oppstad på Jæren (i dag: Åna Kretsfengsel). Mens vi bodde på Jæren ble Kjartan (1965) og Brynjar (1967) født. I løpet av de fire årene bodde vi i tre forskjellige funksjonærboliger. Deretter var vi
- to og et halvt år i Mandal og
- to og et halvt år i Tromsø.
Mitt Gudsliv har sammenheng med de valg jeg har gjort, og vitnesbyrdet mitt kommer klart til uttrykk i mine dagelige refleksjoner knyttet til mitt daglige 'manna', men her fortsetter de "harde" fakta:
Som 18-åring dro jeg høsten 1974 til The Salvation Army's International Training College i London. Sommeren 1975 hadde jeg praksis i Porsgrunn.
Etter to år i sesjonen "Overcomers" (Overvinnerne), ble jeg assistent i Bergen 1. korps. Etter et år i Bergen var jeg på en gjestevisitt i marinen (Madlaleiren i Stavanger). Jeg trivdes godt, men slet med samvittighetsspørsmål, og valgte derfor å dimittere.
Frelsesarmeen beordret meg som leder for korpset i Vik i Sogn. Vik er et deilig sted,men da jeg ankom og så at det kunne bli ensomt, sa jeg til mine foreldre:
"Her kan jeg ikke være alene, jeg gifter meg til jul!". På spørsmålet: Med hvem da? Svarte jeg: "Jeg vet ikke, men det får Herren ordne!"
Og det gjorde Herren.
Jeg bommet riktignok med et par måneder - jeg ble gift med Magna i februar 1978, men at det ble "så sent" hadde praktiske forklaringer. Etter et år i Vik, sto Nannestad for tur. Året på Arken var begivenhetsrikt på mange måter, ikke minst med tanke på at vi i januar 79 ble foreldre til Silje.
Da vi giftet oss var ikke Magna offiser. Dette var "ulovlig" i FA den gang, men etter hvert som "stormen" la seg entret Magna sesjonen "Guds Soldater" på Krigsskolen på Vålerenga, og jeg ble korpsleder i Rodeløkka (Oslo) i to år.
Mens Magna var kadett, gjorde Gaute sin entre i august 1980. Etter Magne ble løytnant i 1981 fikk hun ordre som resepsjonist ved HK, mens avtjente siste del av verneplikten som sivilarbeider ved Regnbuen barnehage.
I april 1982 kunne reise til ny ordre på:
ISLAND, hvor vi fikk drøye to år - først noen måneder i Reykjavik og deretter to år i den vakre byen Akureyri på Nord-Island. Vi ble glade i flotte mennesker og et fantastisk språk og har fått besøke Island mange ganger siden. Det har vært godt å merke Herrens nærvær på Island, og vi priser Gud for mennesker vi har fått be med når vi har vært på besøk. På Island vektes interessen for å lære mer. Dette førte til at jeg i 1984 tok "studiepause" og vi flyttet til:
Stavanger. I tiden mens jeg gikk på sosialhøgskolen, jobbet jeg også i Securitas, mens Magna etter at Janne ble født i februar 1985 i hovedsak var hjemme. Hun jobbet deltid som hjelpepleier og tok noen vekttall på lærerhøgskolen på si.
Fra 86 til 88 bodde vi i "eget" (les: bankens) hus på Fjelde på Jørpeland. Det siste året hadde vi ansvaret for korpset. Det var en stor og positiv overraskelse å bli bedt om å komme til:
Jeløy Folkehøgskole som henholdsvis lærer/kortkursleder og skolesekretær. Der fikk vi fem spennende år. Jeg følte at min rolle som "Bibellærer" krevde mer formell faglig tyngde enn det offisers- og sosionomutdannelsen ga. Derfor knyttet jeg meg opp mot Universitetet i Oslo og begynte å studere kristendom. I første omgang hadde jeg kun tenkt å ta grunnfag, men studiene gikk greit
ved siden av jobb og reisevirksomhet. Dette førte til at jeg stod løpet ut og avsluttet med hovedfag på NLA i 1995. Etter fem år på Jeløy, fikk vi ordre til
Bergen 1. korps sommeren 1993 - denne gang som korpsledere. Der fikk vi være i tre meget gode og hendelsesrike år. Vi så mange mennesker bli fornyet og lagt til menigheten, men stikkord som Benny Hinn og "torontobevegelsen" signaliserer at det ikke var uten konflikter.
I 1996 bestemte Magna seg for å studere, og jeg valgte da å gå tilbake til folkehøgskolen. Nærmere bestemt Sagavoll folkehøgskole på Gvarv i Telemark. Det ble et halvt år som lærer, så 3,5 som rektor. Mens vi var der kjøpte vi Brødsjø gamle skule, som vi fortsatt eier og som blir vår pensjonistbolig om Gud lar oss få oppleve å bli pensjonister.
Sommeren 2000 var vi igjen klare for nye oppgaver i Oslo, Magna som styrer for Regnbuen barnehage og jeg som leder for Templet korps. I ca 15 måneder bodde vi i Gøteborggata og fram til ny ordre bodde vi i Ribstonveien. Etter 4 flotte år i Oslo med spennende utfordringer i jobb og menighet og et herlig økumenisk arbeid, og sterk tilknytning til "Bønn for Oslo", ble vi i 2004 utfordret til å ta oppgaver i Øst-Europa:
Da vi kom til Øst-Europa hadde vi første året ansvaret for arbeidet i Moldova, Ukraina og Romania med bostedsadresse i Chisinau. Etter et år ble Ukraina egen divisjon, og etter ytterligere et år ble Romania skilt fra som egen region. Begge deler var sterkt ønsket fra vår side. Vi hadde et ønske om en ny periode i Moldova, men helseproblemer førte oss:
Høsten 2007 til Drammen korps (60%) og NLDI (40%) for mitt vedkommende, og misjon og bistand ved HK for Magnas. Bosted: Vallegata i Oslo. Det var hele tiden klart at min "ordre" var å betrakte som pro term og fra 1. august 2009 var det igjen Jeløy som er base for mitt arbeid. Jeg fikk ansvaret for å samle all undervisning i FA i en administrasjon geografisk plassert og knyttet til Jeløy Ressurssenter. Likevel fortsatt vi å bo "midlertidig" i Vallegata helt fram til vi ca 10 nov 2011 flyttet til Syrinvegen 5 på Jeløy. Men også det ble kortvarig.
Fra 1. januar 2013 var jeg kommunikasjonsjef ved Frelsesarmeen hovedkvarter og ca 20 feb. samme år flyttet vi tilbake til Oslo - nærmere bestemt til Gøteborggata for tredje gang. Sommeren 2013 fikk jeg også ansvaret som Territorial ungdomssekretær - med primært fokus på omorganisering.
Sommeren 2014 var det igjen flytting. Denne gang til Stavanger hvor Magna og jeg fikk ansvaret for Vestre divisjon. Vi hadde begge en sterk overbevisning om at det kom til å bli kortvarig, og det skulle vise seg å bli riktig. En telefon fra Stabssjefen, Kommandør William Roberts, fredag før palmesøndag 2015, kunngjorde at vi fra 1. august 2015 var beordret til den "nye" Øst Europa Territoriet som sjefsekretærer (nestledere), og her er vi nå tilbake i Chisinau i ledelsen av arbeidet i Romania, Moldova, Ukraina og Georgia.
ISLAND, hvor vi fikk drøye to år - først noen måneder i Reykjavik og deretter to år i den vakre byen Akureyri på Nord-Island. Vi ble glade i flotte mennesker og et fantastisk språk og har fått besøke Island mange ganger siden. Det har vært godt å merke Herrens nærvær på Island, og vi priser Gud for mennesker vi har fått be med når vi har vært på besøk. På Island vektes interessen for å lære mer. Dette førte til at jeg i 1984 tok "studiepause" og vi flyttet til:
Stavanger. I tiden mens jeg gikk på sosialhøgskolen, jobbet jeg også i Securitas, mens Magna etter at Janne ble født i februar 1985 i hovedsak var hjemme. Hun jobbet deltid som hjelpepleier og tok noen vekttall på lærerhøgskolen på si.
Fra 86 til 88 bodde vi i "eget" (les: bankens) hus på Fjelde på Jørpeland. Det siste året hadde vi ansvaret for korpset. Det var en stor og positiv overraskelse å bli bedt om å komme til:
Jeløy Folkehøgskole som henholdsvis lærer/kortkursleder og skolesekretær. Der fikk vi fem spennende år. Jeg følte at min rolle som "Bibellærer" krevde mer formell faglig tyngde enn det offisers- og sosionomutdannelsen ga. Derfor knyttet jeg meg opp mot Universitetet i Oslo og begynte å studere kristendom. I første omgang hadde jeg kun tenkt å ta grunnfag, men studiene gikk greit
ved siden av jobb og reisevirksomhet. Dette førte til at jeg stod løpet ut og avsluttet med hovedfag på NLA i 1995. Etter fem år på Jeløy, fikk vi ordre til
Bergen 1. korps sommeren 1993 - denne gang som korpsledere. Der fikk vi være i tre meget gode og hendelsesrike år. Vi så mange mennesker bli fornyet og lagt til menigheten, men stikkord som Benny Hinn og "torontobevegelsen" signaliserer at det ikke var uten konflikter.
I 1996 bestemte Magna seg for å studere, og jeg valgte da å gå tilbake til folkehøgskolen. Nærmere bestemt Sagavoll folkehøgskole på Gvarv i Telemark. Det ble et halvt år som lærer, så 3,5 som rektor. Mens vi var der kjøpte vi Brødsjø gamle skule, som vi fortsatt eier og som blir vår pensjonistbolig om Gud lar oss få oppleve å bli pensjonister.
Sommeren 2000 var vi igjen klare for nye oppgaver i Oslo, Magna som styrer for Regnbuen barnehage og jeg som leder for Templet korps. I ca 15 måneder bodde vi i Gøteborggata og fram til ny ordre bodde vi i Ribstonveien. Etter 4 flotte år i Oslo med spennende utfordringer i jobb og menighet og et herlig økumenisk arbeid, og sterk tilknytning til "Bønn for Oslo", ble vi i 2004 utfordret til å ta oppgaver i Øst-Europa:
Da vi kom til Øst-Europa hadde vi første året ansvaret for arbeidet i Moldova, Ukraina og Romania med bostedsadresse i Chisinau. Etter et år ble Ukraina egen divisjon, og etter ytterligere et år ble Romania skilt fra som egen region. Begge deler var sterkt ønsket fra vår side. Vi hadde et ønske om en ny periode i Moldova, men helseproblemer førte oss:
Høsten 2007 til Drammen korps (60%) og NLDI (40%) for mitt vedkommende, og misjon og bistand ved HK for Magnas. Bosted: Vallegata i Oslo. Det var hele tiden klart at min "ordre" var å betrakte som pro term og fra 1. august 2009 var det igjen Jeløy som er base for mitt arbeid. Jeg fikk ansvaret for å samle all undervisning i FA i en administrasjon geografisk plassert og knyttet til Jeløy Ressurssenter. Likevel fortsatt vi å bo "midlertidig" i Vallegata helt fram til vi ca 10 nov 2011 flyttet til Syrinvegen 5 på Jeløy. Men også det ble kortvarig.
Fra 1. januar 2013 var jeg kommunikasjonsjef ved Frelsesarmeen hovedkvarter og ca 20 feb. samme år flyttet vi tilbake til Oslo - nærmere bestemt til Gøteborggata for tredje gang. Sommeren 2013 fikk jeg også ansvaret som Territorial ungdomssekretær - med primært fokus på omorganisering.
Sommeren 2014 var det igjen flytting. Denne gang til Stavanger hvor Magna og jeg fikk ansvaret for Vestre divisjon. Vi hadde begge en sterk overbevisning om at det kom til å bli kortvarig, og det skulle vise seg å bli riktig. En telefon fra Stabssjefen, Kommandør William Roberts, fredag før palmesøndag 2015, kunngjorde at vi fra 1. august 2015 var beordret til den "nye" Øst Europa Territoriet som sjefsekretærer (nestledere), og her er vi nå tilbake i Chisinau i ledelsen av arbeidet i Romania, Moldova, Ukraina og Georgia.
Den 12 januar 2016 opplevde vi å stå midt medienes søkelys etter at jeg ble skadet i et angrep av en selvmordsbomber i Istanbul. Dette førte til tre måneders behandling og rekonvalesens hjemme i Norge, før vi igjen var tilbake i Øst-Europa.
1. januar 2018 tok vi over ansvaret som territorialledere i Øst Europa. Det ble flytting av kontor og leilighet, men Chisinau var fortsatt hovedbasen helt til vi
1. juni 2020 kom hjem til Norge midt i korona-epidemien for å ta opp nye ordrer ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo med Brødsjø som base og pendlerleilighet på Majorstua.
1. januar 2018 tok vi over ansvaret som territorialledere i Øst Europa. Det ble flytting av kontor og leilighet, men Chisinau var fortsatt hovedbasen helt til vi
1. juni 2020 kom hjem til Norge midt i korona-epidemien for å ta opp nye ordrer ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo med Brødsjø som base og pendlerleilighet på Majorstua.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar